Mange har sluttet med ku, men Helle holder ut

Så har han da også solide familietradisjoner å bygge videre på. Dessuten fikk Torbjørn en kraftig stimulans sist høst. Da gikk førstekalvkua Simra til topps blant melkesimmentalkuene på Dyrskun i Seljord og ble tredjebest blant alle kyr som var utstilt på denne landets største husdyrmønstring.

 Forleden troppet store deler av styret i Simmentalforeningen Sør opp hos Helle og overrakte landsforeningens svært voksne bjelle til Torbjørn og hans far Einar (68) som en meget synlig anerkjennelse for en slik prestasjon.

Torbjørns beskjedne kommentar var imidlertid denne:

- Det er morsomt, men jeg har ikke mye av æren for dette!

Replikken må forklares: Både Einar eller Torbjørn Helle er beskjedne mennesker som ikke liker å stikke seg fram. Så har de da heller aldri tidligere stilt ut før og hadde ikke noe ønske om å gjøre det nå heller. Men denne gangen ble kua hentet inn av veteranen Hans Jørgen Snerling, som bor innenfor Lindesnes kommune litt lenger sør i Audnedal. Simra ble med andre ord stilt i regi av Simmentalforeningen Sør.

Sagebakken har 54 dyrkede dekar, men Torbjørn leier inn jord slik at arealet han har til disposisjon passerer 150 dekar. Einar har gjort en stor jobb med dyrking opp gjennom årene, for han overtok i sin tid et bruk på bare 30 dekar.

Nå er det åtte årskyr på Helle og det har vært ku der i alle år. Som andre steder holdt sør- og vestlandsfeet stand lenge i området og NRF dukket opp først på 1960-tallet. Det konstaterer Einar, som begynte som inseminør i distriktet i 1962. Først drev han ”på egen kjøl”, men deretter var han tilknyttet NRF og fortsatte med det i 39 år!

Kalven til Simra fanger stor oppmerksomhet i fjøset på Sagebakken. (Foto: Ola Matti Mathisen)

 Helle fikk simmental på båsen i 1998 etter en krysning med NRF. Resultatet ble etpar kvigekalver som dannet grunnstammen. Nå står det 15 dyr på båsen hos Helle. Den ene halvparten er simmental og den andre NRF.

Med andre ord har de et godt grunnlag for sammenligning

Et tradisjonelt argument for simmental i forhold til NRF er høyere protein. Det kan ikke far og sønn Helle bekrefte. Deres erfaring er nemlig at NRF ligger høyest, men de mener at det skyldes utgangspunktet.

- Simmental konkurrerer imidlertid bra med NRF på melk og har større tilvekst, konstaterer Einar og Torbjørn.

Det vil ikke være rett å forlate Helle og Audnedal uten å komme inn på pioner-innsatsen for Simmental i dette området. Danske Hans Jørgen Snerling kom til Norge i 1972 som et resultat av det danske EF-medlemsskap. Mathiesen på Eidsvoll Verk var først i Norge med simmental, men i februar 1977 kom Snerling til Norge med to kyr og en okse. Kuene var født i Østerrike og oksen i Danmark og de tre samt to nyfødte kalver ble plassert på Mjåland fellesbeite i den nærliggende kommunen Marnardal. Einar Helle var innom og inseminerte NRF-kuene på beitet og i følge Hans Jørgen var han ”nyfiken og interessert”.  Den for Norge nye rasen ble imidlertid mottatt på forskjellig vis. Landsdelsavisen Fedrelandsvennen gikk så langt som til å skrive om ”selsomme dyr”!

Hans Jørgen slo seg ned i Audnedal i 1979 – han bor litt lenger sør enn Helle og innenfor Lindesnes kommune. Pioneren er snar til å peke på Gunnar Jan Viblemoen som den store og energiske pådriveren for simmental i distriktet. På slutten av 1990-tallet var det faktisk så mange som 133 medlemmer i Simmentalforeningen Sør, men nå er antallet helt nede i 25, vesentlig som følge av at de har sluttet med ku.

-  Mange har forsøkt seg med simmental etpar år, men så gitt opp. De har gitt seg for tidlig, konstaterer Hans Jørgen.

Han har ført en lang kamp mot Geno.

Han  minnes at hvis oppdretterne ville ha importsæd av melkesimmental måtte de punge ut med 250 kroner pr. bestilling til eget behov. Det var svært kostbart og falt oppdretterne tungt for brystet.

- Vi oppfattet det som en slags straff, sier Hans Jørgen.

 Derfor  ble det dannet et lag, som i første omgang het Vest Agder Simmentalerlag og som fikk anledning til å importere sæd til hele laget for 250 kroner. Da ble situasjonen en helt annen, og moralen er: Det lønner seg å stå sammen.

Av Ola Matti Mathisen